Er sosiale entreprenører velferdsprofitører eller er de rene idealister? Jeg møter begge påstander og holdninger bak begrepene i min omgang med politikere, kommunale saksbehandlere og fra sosialentreprenørene selv. Men må det være enten-eller? Ja, for så vidt. Man kan ikke være båre rendyrket kapitalist og idealist på en gang. Men hva så med dem som driver på, et sted mellom ytterpunktene?
Forskning om europeiske velferdsstater viser at karikerte bilder av velferdssamfunnets ulike aktører må nyanseres. Samfunnet blir stadig mer hybrid, på alle områder. Vi vil derfor få bedre tak i hva som foregår om vi finner fram flere farger enn bare sort og hvitt på våre politiske paletter.
Et bredt internasjonalt forskernettverk (EMES.net) har publisert en rekke rapporter på oppdrag fra EU-kommisjonen og andre, som tar for seg sosialt entreprenørskap som et sterkt voksende fenomen i mange velferdsstater. Sosiale entreprenører er ikke frivillige idealister, de drives ikke av profitt og de jobber ikke i kommuner eller andre offentlige virksomheter. De passer derfor dårlig inn i våre etablerte kognitive og politiske kart. Sosiale entreprenører er ikke en sektor. Derfor forstår vi dem ikke med sektorbriller på. Sosiale entreprenører strever derfor med å finne sin plass. De har to bunnlinjer med en klar oppfatning av hierarkiet mellom de to. Det er den sosiale bunnlinjen; den sosiale verdien som skapes av aktiviteten som driver dem. Så har de et kassaapparat et sted i virksomheten for å kunne realisere sine sosiale verdier. Sosiale verdier er målet, inntjening er et middel. Sosiale entreprenører strekker seg nemlig langt for å oppnå økonomisk uavhengighet. De ønsker ikke å være avhengige av almisser, legater, fond, eller offentlige tilskudd for avgrensede prosjektperioder. Dersom de ikke finner en økonomisk plattform som gjør dem uavhengige av slike milde gaver blir de sårbare, noe som i siste hånd vil kunne gå ut over de brukerne som virksomheten er etablert for å skape sosiale verdier sammen med. Både Nordisk ministerråd og EU-kommisjonen understreker behovet for at nasjonale myndigheter utvikler en politikk som understøtter sosial bærekraft gjennom entreprenørskap. Fordi det sosiale entreprenørskapet drives med en hybrid logikk; både idealisme og inntekter, er det vanskelig å plassere dem i våre sektorsiloer.
Typisk for mange sosialentreprenørielle virksomheter er at de jobber MED, ikke FOR sårbare mennesker. New Use i Sandefjord, driver opplæring i ulike håndverk sammen med dem som er i opplæring, på bakgrunn av en intensiv kartlegging av ressurser, talenter, ønsker og håp. Gode ARR tilbyr dagaktivitet for unge mennesker i periodevis utenforskap, med sterkt fokus på deltakernes ressurser og framtidsønsker. I gatelagsfotball for rusmisbrukere i Odd, Sandefjord Fotball og 30 andre klubber over hele landet, ser trenere og klubben for øvrig på spillerne som nettopp spillere og kamerater, ikke rusmisbrukere eller kasuser i statistikk over helseutfordringer, kriminalitet eller utenforskap. Sosiale entreprenørskap er rigget for å løfte sosiale verdier sammen med dem som trenger slike løft.
En rekke europeiske stater har utviklet egne politiske, juridiske og økonomiske insentiver for sosial bærekraft gjennom slikt entreprenørskap. Vi har i liten grad gjort det i Norge. Vilkår og betingelser for sosiale entreprenørskap i norsk kontekst er gjennomanalysert fra en rekke forskningsmiljøer. USN-SESAM står langt fremme i dette arbeidet. En av rapportene våre gjør en sammenlikning mellom norsk policy og praksis på området, opp mot alle de øvrige nordiske landene, pluss Skottland, Nederland og Canada. Bildet er temmelig tydelig: Det mangler ikke på styringssignaler fra stortingsmeldinger, regjeringserklæringer eller politiske taler i Norge om mer fantasi og nyskaping i møte med floker og gliper i velferdssamfunnet. Men alt for mange faller utenfor eller mellom stoler innenfor dagens modell. Mye mer enn i sammenlignbare land. Det er naturligvis ikke gitt at alle ideer og bidrag fra sosiale entreprenører er løsninger uten ulemper. Løsninger er så menn ikke geniale bare fordi de kommer fra sosiale entreprenører. Innovasjonsimpulser har en tendens til å vokse fram i mellomrom; litt utenfor opptråkkede stier i etablerte sektorer og kompetansetradisjoner. Innovasjonsimpulser bør derfor dyrkes i samarbeid mellom ulike aktører, men da bør vi i større grad enn tilfelle er i dag, være nysgjerrige på bidrag fra personer og miljøer utenfor våre konvensjonelle sektorer. Å oppdage og understøtte slike impulser krever et eget mindset; en politisk nysgjerrighet, byråkratisk åpenhet og vilje til å slippe fram hybride aktører. Ikke plasserer dem for raskt i fortidige for-forstått kategorier; profitt eller idealisme.
Den norske velferdsstaten er i virkeligheten ikke én stat, det er i øyeblikket 357 velferdskommuner hvor kampen om fornyelse foregår. I et mangfoldig bilde av ulike lokalsamfunn vokser det fram gründerskap og entreprenører med gode ideer og lovende løsninger for mennesker med udekkede og sammensatte sosiale behov. Det virker som en bedre idé å bygge infrastruktur og økosystem for slike spirer lokalt/regionalt enn nasjonalt. I regional kontekst i Vestfold og Telemark vil vi kanskje kunne ta de nye ideene og løsningene på alvor, ikke bare «rydde» dem ned og bort i byråkratiets skrivebord der det ofte bare finnes tre skuffer; frivillige idealister i én, profitable «privatister» i en annen og kommunale tiltak i den tredje. I en slik sortering vil mange entreprenører med gode og nyttige ideer med lovende løsninger på sammensatte problem falle utenfor. De vil i så fall havne der mange av de menneskene de har ideer til å hjelpe allerede har altfor mange erfaringer fra å være allerede; utenfor det gode selskap.